Av Jean-Louis Adorsen
Han kjente seg overhodet ikke igjen. Trond Vestli parkerte BMW-en i Vestre Torg P-hus og tok en rask titt på kartet i GPS-en. Så ruslet han og Malin langs Torggata til de fant Hamar kulturhus. Hverken parkeringshuset eller kulturhuset hadde eksistert sist han besøkte byen. De var neppe påtenkt engang, da han for drøyt tjue år siden var her i begravelsen til foreldrene, som på vei hjem fra Løten hadde frontkollidert med en fyllekjører. Malin, den nyeste kjæresten hans, var heller ikke kjent i byen. Så vidt han visste, hadde hun aldri før vært så langt østover i landet som Hedmark. Når Malin ikke var på ferie i Syden et sted, foretrakk hun hovedstadsområdet.
De fant inngangen og gikk inn. Selv om krøllhåret hans var blitt en smule gråere enn på konsertplakatene i foajeen, kjente en av de ansatte ham straks igjen og ledet an til Kirsten Flagstad-salen. Musikerne var der allerede og hadde sjauet inn og fått på plass alt fra pikkolofløyter til kontrabasser. Nå holdt de på med å sjekke at mikrofoner og annet lydutstyr virket. Trond klatret opp på scenen og gikk bort til mikrofonstativet hvor han skulle stå, tittet ut over salen med 486 røde og tomme stoler som klokka åtte samme kveld ville være fylt av distriktets klassiskelskere, og sang noen strofer fra Nessun Dorma. Det låt nøyaktig som det burde.
«Vi sees etterpå, folkens!» sa han og vandret ut igjen i følge med Malin. Sola varmet, barn vasset i springvannet foran kulturhuset og foreldrene satt på avsatsene rundt. Trond husket ikke hva som hadde vært her på slutten av tusenårsskiftet. Alt så nytt ut.
«Vis meg rundt!» sa Malin og trakk ham i armen.
Han oppdaget et glitrende vannspeil mellom trærne foran seg og pekte. «Vi går ned til Mjøsa.»
De spaserte nedover, under en jernbanebro, krysset et fotgjengerfelt og kom på sjøsiden av bilveien langs brygga. Til venstre var det en småbåthavn, til høyre så han Skibladner ligge til kai. Malin ble henrykt og nærmest halte ham med seg, like ivrig som en elghund som har fått los. «Se på den kule, gamle båten!» sa hun, og så ut som et stort spørsmålstegn da han svarte: «Skibladner.» Han tilføyde: «Det er navnet på båten.»
Malin hadde et guddommelig ansikt omkranset av gylne krøller, en vidunderlig kropp og var attpåtil uovertruffen i senga. Alle mannfolk de møtte, vekslet mellom å stirre betatt på henne og misunnelig på den middelaldrende fyren hun var i følge med. Men utpreget kunnskapsrik var hun ikke. Trond hadde mistanke om at lesestoffet hennes hovedsakelig var moteblogger. Det var i hvert fall klær og sminke hun stort sett ba om penger til.
Nå stod de foran hjuldamperen, som i løpet av sesongen ville fylle 163 år.
«Kan vi ikke ta en tur med den en gang?» spurte Malin.
«Klart vi kan!» svarte han.
I det samme gikk det et grøss gjennom ham. For mange år siden hadde en annen spurt om nøyaktig det samme, og han hadde gitt samme svar. Det måtte ha vært sommeren 1984, da Hege og Trond var fjorten år gamle. De hadde seilt med Skibladner flere ganger, men alltid med foreldrene. Det hun nå hadde foreslått, var å ta turen alene sammen. Men det var aldri blitt noe av. Hege Engebretsen hadde vært kjæresten hans helt fra de tidlig i barneskolen skjønte at gutter og jenter kunne være kjærester – årevis før noen av klassekameratene deres nådde samme erkjennelse en gang i tenårene. Hege og Trond var ment for hverandre, og begge lovte med jevne mellomrom å elske den andre til evig tid.
Mot slutten av videregående hadde de vært kjærester like lenge som et gjennomsnittlig ektepar holder ut med hverandre før de tar ut separasjon. Blant utallige spennende ting de i årenes løp hadde opplevd sammen, var å redde livet til hverandre. Som tiåring hadde Trond spist en nøttesjokolade og fått sitt aller første og alvorligste allergianfall. Da hadde Hege straks styrtet bort til Norsk Folkehjelps lokaler like ved og fått noen voksne til å tilkalle hjelp. To år senere hadde Trond reddet Hege fra å drukne da hun snublet utfor bryggekanten. Han var langt bedre til å svømme enn henne, og hadde uten å nøle hoppet uti og fått henne opp til overflaten og bort til en stige.
Malin var ferdig med å beundre den tilårskomne båten. De begynte å rusle østover langs brygga og tittet på småbåtene. Tronds interesse for båter var minimal. Skulle han hatt en selv, måtte den ha vært langt større og mer komfortabel enn disse jollene med påhengsmotor. Han vandret hånd i hånd med den tjueto år yngre skjønnheten og hadde tankene et helt annet sted. Eller rettere sagt samme sted, i Hamar, men i en helt annen tid.
Det var rett etter videregående at alt skar seg. Musikklæreren hadde oppdaget at Trond hadde en fantastisk stemme, og selv om klassisk musikk på den tida interesserte ham midt i ryggen, lot han seg overtale til å søke på Operahøgskolen. Hege var ikke noe sangtalent, men hadde vist seg god på blåseinstrumenter i skolemusikken, og søkte på et fireårig studium ved Barratt Due musikkinstitutt. Hvis begge utdannet seg i Oslo, kunne de bo sammen.
Så skjedde det at Heges mor fikk systemisk sklerose og ble snart sterkt pleietrengende. Faren hennes hadde dratt sin kos allerede før hun begynte på skolen, og Hege hadde ikke samvittighet til annet enn å droppe musikken og bli hjemme og stelle moren.
Det første halve året tok Trond jevnlig toget til Hamar i helgene og besøkte Hege. Så ble besøkene gradvis sjeldnere, etter hvert som han stadig mer fikk sansen for en billedskjønn sopran blant medelevene, som han tretti år senere ikke engang husket navnet på. Til slutt tok Trond mot til seg, ringte til Hege og sa at det var slutt mellom dem, mistet straks motet igjen og la på før hun rakk å svare. De neste dagene rørte han ikke telefonen når den ringte, og syntes ringelyden virket mer anklagende for hver gang. En ukes tid senere, da han antok at det var blitt trygt å ta telefonen, hylte Hege i øret hans: «Jeg skal hate deg til evig tid, din falske dritt!»
Malin så opp på ham: «Hva er det du går og tenker på? Du ser anspent ut og svarer knapt på det jeg sier.»
«Bare noen dystre tanker om ting som skjedde lenge før du ble født», svarte han og forsøkte å le.
Hun grep håndleddet hans og vred det litt rundt så hun kunne se klokkeslettet på Rolex-gulluret hans.
«Kanskje du er sulten», sa hun. «Det er nok derfor du er sånn. Jeg blir i hvert fall sur hvis vi ikke spiser noe snart.»
Han hadde knapt tenkt på mat. De hadde spist noen boller på Espa underveis, og egentlig hadde han ikke lyst på middag på minst en time eller to. Et par timer før konserten ville være ideelt. Trond sang best når han var god og mett. Samtidig visste han at Malin lett ble grinete når hun ikke hadde spist på noen timer, og enda mer grinete hvis hun ikke fikk viljen sin. Dermed hadde han to gode grunner til å svare: «Vi finner sikkert en brukbar restaurant i nærheten av kulturhuset.»
Han stanset for å snu og gå tilbake, men Malin trakk ham videre. «Det er et spisested rett der borte», sa hun og pekte.
«Herregud, det er bare ei veikro eller noe slikt. Jeg tenkte vi skulle få oss skikkelig mat.»
«Det gjør vi hver dag. Jeg er dritlei alle de stive stedene vi stadig er på. Det er som å spise ute med mamma og pappa.»
Hun fortsatte å trekke i ham, og Trond lot seg som vanlig overtale. De gikk bort til veikroa, som var omgitt av en diger parkeringsplass, men få biler. Antakelig fordi det ennå var for tidlig for folk flest å spise middag. Et forsonende trekk ved stedet var at det på en oppslagstavle utenfor hang en reklameplakat for kveldens konsert. Riktignok hadde noen i besittelse av tusjpenn tegnet både horn og hoggtenner på portrettet hans, men slikt tok han ikke så alvorlig.
Han åpnet døra og lot galant Malin gå inn først. En os av frityrstekt mat slo mot dem. Som ventet var det lite folk der. De satte seg i en bås ved et vindu med utsikt mot Mjøsa.
Snart kom en overvektig og gråhåret servitrise subbende bort til dem og la et par menyer på bordet. Hun kastet et raskt blikk på begge og sperret opp øynene da hun så nærmere på Trond. «Sangeren Trond Vestli?»
«Det stemmer», svarte han og smilte. «Skal du på konserten?»
«Jeg foretrekker annen slags musikk.» Damen snudde og gikk tilbake bak disken.
«Sikkert dansebandmusikk», sa han leende til Malin.
De tittet på menyene, som besto av laminerte A4-ark med menyen på forsiden og drikkevarene på baksiden.
Servitrisen kom tilbake for å ta opp bestillingene.
«Bondeomelett og cola», sa Malin.
«Og hva skal faren din ha?» spurte servitrisen og så på Trond.
«Hun er faktisk min forlovede», sa han og strøk Malin kjærlig over hånda, «og jeg skal ha biffsnadder med ris og en lettøl, takk!»
Kvinnen sendte ham et kaldt blikk, noterte på blokken sin og returnerte bak disken.
Tjue minutter senere kom hun tilbake og plasserte omeletten foran Malin, biffsnadderet foran Trond og drikkevarene mellom dem. Maten så uventet delikat ut. Kanskje dette ikke kom til å bli så verst måltid likevel, tenkte han og tok noen strimler biff og en bit paprika på gaffelen, førte maten inn i munnen og begynte å tygge.
Da snørte halsen seg sammen. Trond gispet etter luft, forsøkte å spytte ut maten, men hadde ikke lenger kontroll over munnen. Det kom en skingrende lyd i ørene, så skjønte han at det var Malin som hylte mens hun panisk ristet i ham. Mens synsfeltet krympet så han flere av gjestene komme styrtende til. Bak dem skimtet han servitrisen med en mobiltelefon mot øret. «Hallo, det er Hege Engebretsen på Bryggekafeen i Hamar. Kan dere sende en ambulanse? Det er en fyr her som har fått et illebefinnende …»
Svelget og bronkiene ble stadig mer hovne; snart var det aldeles umulig å puste. Etter alle disse åra har Hege hverken glemt meg eller at jeg har nøtteallergi, tenkte han, og lurte på hvor mange nøtter hun hadde malt opp og drysset i maten. Blikket hans flakket rundt for å finne henne igjen. Idet de fikk øyekontakt, smilte hun. Først da, like før verden rundt ham forsvant i mørket, greide Trond å gjenkjenne noen av trekkene fra ansiktet til den blide ungjenta han en gang hadde elsket og likevel sveket.